Klatretur til Lofoten

Turen holdt på å ta en brå slutt, før den hadde begynt. Plutselig fikk jeg en sinnsyk låsning i ryggen, men takket være en dyktig naprapat fikk jeg igjen noen cm bevegelighet før avreise. Krysse fingre for at det bare blir bedre Kommer uansett til å reise, så kroppen er bare nødt til å fikse seg selv! Litt arbeidsfordeling må det jo være mellom kropp og personlighet

Svolvær

Fly til Svolvær, og leiebil derifra. Første klatremål er Svolværgeita, 596moh., men før vi kan ta fatt på det, må vi rekke innom butikken for å kjøpe inn mat. Det er pinse-helga, og lenge til neste mulighet for å proviantere, og det er få steder å kjøpe mat på standplassene oppover fjellsidene. :p

Ryggen er fortsatt langt fra optimal, men jeg er allikevel ivrig til å gi det et forsøk. Fra å komme fra et ikke alt for sommervarmt østlandet, er det veldig varmt i nord. Det var godt over 20C, vindstille, og i stekende sol når vi selet på med klatreutstyr, mat og drikke. Ganske bratt oppover mot innsteget til Svolværgeita, så når vi passerer en bekk er det en sann glede at vannet er ganske kaldt!

Endelig oppe ved innsteget, hvor vi har bestemt oss for å ta den klassiske 1910-ruta som den heter, eller nr. 2 som er på tegningen. Dette er den ruta som ble gått første gangen den ble besteget, av C.W. Rubenson, A.B. Bryn og F. Shcjelderup.

Ganske bratt ned på den ene siden like ovenfor innsteget, så det er lett å forstå at noen har gått litt feil på tur, og snublet utenfor.

Litt tuklete innsteg for min lengde, iallfall når en skal få ut igjen sikringene på veien opp, men det kan også ha sammenheng med at det er først ordentlige ute-turen min i år. Graden er satt til 4+, så den bør ikke gi for store utfordringer, hvis vi leser ruta riktig.

I tillegg til at det er en klassiker, falt også valget på ruta fordi det er skygge på denne siden på denne tiden av døgnet. Heller ikke å forakte etter en varm stigning. Men uansett hvordan en ser på det, så er det fantastisk utsikt her!

Første standplass:

Ellers gikk det ganske så greit opp til toppen, stille og rolig uten stress. Vi har jo tross alt ikke noe klokke vi må følge med på, siden det er midnattsol, og vi kan bruke så mye tid vi bare gidder

I 2007 en gang raste deler av det lille hornet ned, og landingsplassen der en tidligere har hoppet over til, er nå mye mindre enn før. Det er nå frarådet, men jeg hadde allikevel bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta det inn til vurdering, og hadde veldig lyst til å hoppe! Avstanden er lang, det største hornet du starter på er veldig skrått, og liksom skakt i forhold til retningen hvor du skal lande. Med en person på landingsplatået fra før er det begrenset areal du kan sikte deg inn mot, uten å hoppe på noen, uten å risikere å snuble i noe i farta, ha nok plass å få bremset opp på før du går utenfor, og… ja. Jeg feiget ut, og valgte å komme meg over på en litt mer usexy måte. Men før jeg gikk over, passet jeg på å hekte tauene innom rapellfestene først, som er på det største hornet. Det var ikke stort nok område på det lille hornet til å ta noen bra bilder av at jeg hadde kommet opp engang. Nedtur. Men… fikk tatt bilde av den litt for iøyenfallende kirkegården som ligger like nedenfor.

Klatrekafeen, Nord Norsk Klatreskole, og alt som hører med

Nord Norsk Klatreskole driver også en klatrekafé, og er et sosialt samlingssted for klatrere. Her har vi tenkt å overnatte for perioden vi skal være her, og vi er ikke alene. På vei inn til Henningsvær ser en mange som telter, og utrolig mange klatrefelt. Fantastisk!

Rune skal på instruktørkurs om noen dager, og ønsket å bli litt kjent i området før han skulle være med og holde kurs, og jeg hang meg på fordi jeg synes det ville være utrolig kult! Og noen flere grunner trenger jeg egentlig ikke.

Pianokrakken – like utenfor Henningsvær

Vi jakter på Top50-ruter fra klatreføreren, og dag 2 bærer det tidlig ut for å gå Pianohandler Lunds rute, grad 4+. Kort kjøretur, nesten så en kunne ha gått, parkerer ved veien, og tar en sti bort til venstre for telefonstolpene.

Fint riss oppover, og fine standplasser. Digg klatring rett og slett, og superfint vær

Faktisk nesten for varmt å klatre, så vi tok ei pause midt på dagen når det var på det varmeste. Litt spesielt igrunn.

Gandalf-veggen – også like utenfor Henningsvær

Til venstre for skyggepartiet går ei rute som heter Gollum. Besteget første gang i 1985, så navnet kommer iallfall før Ringenes Herre filmene. Nok en Top50-klassiker, grad 5, tre taulengder.

Dagen etter gikk vi naboruta, Gandalf, grad 5 også tre taulengder. Andre standplass, ca 75m oppe, er det et ørnerede. Det vanskelige her var kommunikasjon. Vi var advart på forhånd, og endte opp med å bruke mobilen for å gi beskjed om når standplass og sikring var klar.

Felles for de begge er at det er litt småekkel start, men ellers veldig fin klatring, og ålreite standplasser. På den ene standplassen kan en si at jeg ble “litt” irritert på en hex som satt liksom fast, med gode muligheter for å flytte rundt på den, men bare ikke ut av sprekken. Noen andre som gikk på en rute like ved, og innom tilnærmet lik samme standplass ga den også et forsøk, og når jeg hadde forbannet meg over den og gitt den helt opp, så slapp den selvfølgelig taket! Men, det var bra den satt godt, og ikke så merkelig heller. Når vi kom til ruta, gikk det noen før oss, så vi måtte sitte litt i kø. Et lite stykke opp i første taulengde psyket imidlertid noen i taulaget ut, i kombinasjon med litt stramt tidsskjema for å rekke ei ferge, så Rune klatret opp, slik at han som var på toppen fikk rapellere ned på vårt tau. Sikringen hadde slik sett fått mer juling og bevegelse enn vanlig, og jeg har fortsatt et litt anstrengt forhold til den blå hex’en min.

Bare blåbær – Djupfjorden

Første klatreturen hvor vi ikke ser innsteget fra bilveien, men hva gjør vel det når veien dit er så flott!

Vi bruker nok en times tid eller noe innover, men vi hadde ikke mange bomturer, selv om det selvfølgelig ikke er like effektiv gange når en leter seg frem litt.

Det var ganske mange taulag der denne dagen, inkludert tre kurs-lag. Bare blåbær er ei veldig populær rute, også blant Top50, 5- rute, og sju taulengder. Svaklatring hele veien igrunn, og ikke så behagelige standplasser som vi har vendt oss litt til de siste dagene.

De siste to taulengdene er egentlig bare litt kjedelige, men siden det var første, og kanskje eneste gangen vi kommer til å gå den, så gikk vi hele ruta. Ganske vondt i føttene, så det var digg å komme opp og få luftet tærne litt. Blåste ganske mye idag faktisk, så det var helt ålreit å ha med seg en sekk med vindjakke, litt mat og drikke.

Taulaget bak oss hadde ikke helt forberedt seg på de lange rapellene ned igjen, og hadde kun ett 50-meters tau. Vi fikk derfor med oss et par haikere ned igjen på rapellen. Tre lange rapeller, og fire personer, så brukte vi vel en times tid på det også. Utrolig hvordan tiden flyr når en har det gøy

Tilbake til pianokrakken; Applecake arete, Lys og skygge

Etter anbefaling fra noen av de andre som også bodde på klatrekafeen, så avsluttet jeg mitt Lofoten-opphold på pianokrakken. Vi har tenkt å gå Applecake arete, en 5+ rute, to taulengder, og ei rute som heter Lys og skygge. Denne er også 5+ med to taulengder. Etter flere dager med klatring begynner en å kjenne det litt på kroppen, og beskrivelsen i klatreføreren sier at Applecake arete er underarms-tung, mens Lys og skygge er fingertung. Vi valgte å begynne med Applecake arete, men jeg klarer ikke helt å se at den er veldig tung for armene. Fin rute, og ålreit standplass, utsikt over asurblått hav, super temperatur og alt er igrunn ålreit.

Rapellere ned (pass på å følge beskrivelsen i boka, så du ikke risikerer å slite av tauet!), og start på neste like ved. Lys og skygge. Her fikk jeg erfart at det ikke alltid er like lett å gå som andremann, og bli litt blind av å følge tauet. Litt som å kjøre i kø egentlig, veldig fokusert på bilen foran, uten å tenke selv. Fulgte tauet, som førte litt utenfor en kant, hvor jeg trodde det var satt en sikring jeg skulle plukke opp. Det var det imidlertid ikke, og jeg kjente jeg ble litt irritert på hvorfor i f*** det ble sikret så tynt på såpass utsatte steder. Jeg karret meg oppover, og ser nedover. Hadde jeg ikke fulgt tauet, men den “trappen” som var like ved, var det vel allikevel ikke så vanskelig å forstå den noe sprede sikringen. Jaja, setter den på læringskvoten.

Samme rapellen som for Applecake Arete, og den er rett og slett bare dritkul! Langt strekke hvor du bare henger i løse lufta, uten å være i nærheten av å ha kontakt med fjellveggen. Kult!